289,29 (zu den werkspezifischen Angaben)	[Zu 289,28]
Adaptation: Fourquet 1979a 111 [289,27-289,30], Garnerus 1999 88 [289,3-290,2] Entstehungsgeschichte des Parzival: Cucuel 1937 12 Erzähltechnik: Green 1982b 129 [289,27-289,29], 281 Anm. 102 [289,27-290,2], 288 Anm. 141 Grammatik: Garnerus 1999 93 [289,28-289,29] Humor: Garnerus 1999 88 [289,3-290,2], 91 [289,20-290,2] Interpretation: Huth 1972 404 [185,21-815,26], Kratz, H. 1973a 268 [287,5-290,1], Garnerus 1999 88 [289,3-290,2], 91 [289,20-290,2] Ironie: Garnerus 1999 91 [289,20-290,2] Quellen - allgemein: Weber, G. 1928 28 [289,5-290,2] Quellen - Chrétien: Lichtenstein 1897 47 [289,5-290,2], Rachbauer 1934 200 [289,5-290,2], Rachbauer 1970 200 [289,5-290,2], Rachbauer 1980 200 [289,5-290,2] Rezeption (sekundär - Mittelalter): Nyholm 1964 156 [288,15-290,30], Belitz 1978 384 Anm. 12 [289,23-290,2], Birkhan, H. 2003b 67 [286,23-290,2], Birkhan, H. 2004 70 [286,23-290,2] Stil: Laserstein 1967 32 [153,14-372,18] Syntax: Mourek 1911 6 [289,27-289,29] Überlieferung: Hofstätter 1951 68-69 [288,27-289,30], Bonath und Lomnitzer 1989 128 [288,27-290,4]
	[Zu 289,30]